Change the future

"Jeg har vært så sykt flink i dag og fulgte faktisk med i timen!!". Rekk opp hånda alle som har sagt dette eller har hørt denne setningen fra noe andre.  Denne er også ganske kjent: "Jeg leste til prøven en time i går." "Seriøst? Du er dødsflink. Jeg har ikke lest noen ting." Det er utrolig merkelig hvordan skolementaliteten har blitt i dag. Nå til dags er du ekstremt flink hvis du gjør leksene dine og møter opp hver dag. Før i tiden var dette et selvfølge og du ble straffet hardt om du gjorde noe annet. Jeg kommer ikke over hvor rart jeg syns dette er.

Men selvfølgelig, jeg gjør det selv. Jeg føler meg flink hvis jeg sitter i 4 timer for å lese til prøve og når jeg gjør ekstra oppgaver fordi jeg må få en bedre karakter. Og helt ærlig, så syns jeg akkurat det er greit. Man trenger litt mestringsfølelse i hverdagen.  Men det som ikke er greit, eller som bare jeg syns er rart, er at det har blitt akseptert å være dårlig på skolen. Ikke fordi du har læringsvansker, men rett og slett fordi du er lat. Det har blitt OK å være lat! Er ikke dette merkelig? Jeg blir så frustrert over folk som føler seg flinke fordi de kom på skolen 3 av 5 dager fordi de endelig klarte å rulle ut av sengen. (Selvfølgelig tenker jeg ikke på alle som har problemer, for eksempel depresjon, de må få lov til å være hjemme.) Og folk som annerkjenne dette! Folk som sier at ja, du er kjempe flink fordi du kom i dag.

Nå føler jeg meg som en gammel dame, men når man er omgitt av dette daglig, så tærer det på min tålmodighet. Har fått beskjed om at jeg må slutte å gi kjenneprekner og heller holde kjeft. Men bloggen ble ikke nevnt i denne avtalen. Derfor får jeg siste ordet her: du er ikke flink hvis du går på skolen hver dag, du er ikke flink hvis du følger med i timen og gjør leksene dine. Dette er noe som forventes av deg, så det er opp til deg om du vil leve opp til det eller ikke.

Hilsen en frustrert litt over middels flink elev som skal snart på skolen.

I går gjorde jeg noe skikkelig, skikkelig skummelt. For dere som ikke er innom for første gang vet at jeg har noen små monsteret inni meg som jeg sliter med. Jeg fant ut at det kan være lurt å fortelle kjæresten min alt, absolutt alt av det som foregår der inne. Ikke mer vage hint, udefinerbare sammenbrudd og turer til terapeuten min som ikke vet engang hva som er galt med meg. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer usikker og stressa ble jeg. Men til slutt bestemte jeg meg for at dette er kjempe lurt, selvom han måtte dra informasjon ut av meg. Jeg hater å snakke om ubehagelig ting. Jeg blir helt fraværende og rar.

For selv om han mener at det ikke påvirker oss, så gjør det det. Jeg merker ihvertfall at jeg distanserer meg og ting ikke går som de skal når jeg har det vondt. Og vet dere hva, jeg er møkka lei av å være trist. Det er no himla mas og stress, og kanskje løsninga er nettopp å sette det fri og ikke gjemme det langt inne. Det ble en haug av tører, snørr og sjokolade, men nå ble det i det minste satt fri. En gang for alle. Jeg  har stor tro på at vi har sterkt nok forhold til å takle monstret mitt, og selvom det var tung for oss begge, tror jeg det blir enklere fra nå av.

-Z-

Russetiden driver meg til vanvidd. Punktum. Ikke har den begynt enda, men allikevel er jeg lei og vil gjemme meg i en hule for evig tid. Det er så jævlig meningsløst og pengeslukene og eksluderende. All creds til min bestis Dina som velger å ikke delta i dette sirkuset. Hadde jeg hatt baller nok, hadde jeg lett joinet henne.

For hva er egentlig russetiden? Jo, det er en tid som nå strekker seg fra oktober(!) til 17.mai og består av fyll, dumskap, å gå i samme bukse i en måned og bruke penger på ting du aldri kommer til å bruke igjen og torturere førsteklassinger. Det siste støtter jeg fult ut fordi jeg misliker sauene som ikke klarer å flytte på seg i ganga og ikke respektere oss eldre. Jeg er ikke særlig festmenneske, så kroene og fyllefestene appellerer ikke no særlig. Foretrekker en gøy kveld hjemme med alias, mat og hvitvin. Jeg har store psykologiplaner, så skal ihvertfall ikke feiringen ødelegge det for meg.  Det eneste jeg ser fram til i russetiden er Kongeparken. Jepp, jeg har da betalt latterlig mye penger for å være med på landstreffet i Stavanger og det tror jeg blir litt fett. Siden jeg ikke drikker lenger, skal jeg hovedsakelig være barnevakt for min kjære. Passe på at han ikke blir voldtatt i grøften osv. Skrillex blir ganske så awsome, og jeg gleder meg til å se hvilke andre artister som kommer.

Det som virkelig irriterer meg er konseptet med Russepasset. Det er en arrangementpakke som du betaler 1500-1700kr for og for dermed inngang til kroene de arrangerer. Det er dette jeg finner utrolig ekskluderende. For det er nemlig ikke alle som har foreldre som sponser russetiden og kan betale, og dermed blir de utenfor hvis de ikke har råd til å betale så mye på en gang. Det er ikke en mulighet å betale for hvert enkelt arrangement. Og siden Russestyret har pengetre i hagen, blir vanlige kroer nedprioritert.

 Ser du fram til russetiden? Hvis du allerede har gått gjennom det, hvordan var det?

-Z-

Herr Alkohol og jeg har bestemt oss for å skille lag. Det har ikke skjedd noe dramatisk og det er ingen bitterhet mellom oss, det er bare slik det har blitt. Vi har vært separert en stund, med korte og sjeldne besøk en gang i blant. Mamma blir sikkert veldig glad ettersom hun aldri har godtatt forholdet, og jeg kan bruke pengene til noe annet.

Det er ikke slik at jeg har tatt et bevist valg og tenkt: "nå er det nok! Jeg skal slutte å drikke!". Det er absolutt ikke slikt. Kroppen har tatt valget for meg og støter vekk alkohol. Det er som å spise noe du egentlig ikke liker, men som du fortsatt ved nød klarer å få ned. Slik føler jeg meg alkohol. Dermed er det mye bedre å ikke drikke, for jeg får absolutt ingenting ut av det. Ikke er det godt, ikke føler jeg lenger behov for å bli full. Hurra for det!  Men vi har hatt det gøy, alkoholen og jeg. Uten han hadde jeg mest sannsynlig aldri møtt kjæresten min. Men jeg kommer nok ikke til å savne svimmelheten og jeg blir så sinnsykt paranoid når jeg er full. Ikke bra. Hvordan er deres forhold til Herr Alkohol?

-Z-

Jeg kan ikke tro at jeg virkelig ikke har kommet på dette tipset før, for det er rett og slett genialt! Jeg mener at McDonalds er ondt og får dermed ikke dårlig samvittighet om hele Norge følger dette tipset. Dagens tips handler om å snylte på McDonalds (og andre fastfoodkjeder) for alt det er verdt. Gratis salt og pepper! Ta med 20 poser hjem for hvert besøk og du vil fylle bøssene dine om og om igjen. Skal poden feire bursdag? Ikke kjøp sugerør, ta dem fra McDonalds! Ta med et hav av servietter i samme slengen og du vil aldri kjøpe papirlommetørkler igjen. Dette er så genialt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre av meg. For vel løpe til nærmeste McDonalds og straffe dem for å ikke lenger ha løkringer. God snylting!

(En dag vil McDonalds kutte ned dette treet for å lage beite for hamburgeren din)

-Z-

Da viste det seg at jeg faktisk har influensa, hipp hurra for en hjemmeværende nyttårsaften! Så da ligger, sitter, vrir jeg mer i sofan, mens jeg grubler gjennom alle medisinene jeg får. Sto opp halv 8, kastet nesten opp av å drikke vann,og startet dagens pillemaraton med antibiotika. For i tillegg til influanse, har jeg øyebetennelse og noe som kalles dermatitt. Så her smøres det, kjøres på med øyedråper annen hver time, demper influensaskjelving med paracet osv.

Når jeg sitter her og ikke kan gjør så mye, så grubler jeg litt over hvordan det er å være frisk. Sånn ordentlig frisk, uten no tegn til smerter, kløe eller andre frustrerende ting. For helt ærlig, så er det veldig lenge siden jeg var ordentlig frisk. For eksempel ha en uke uten forskjølelse, eksem eller smerter. Og selvom jeg kun har hatt influensa i to dager, så kan jeg ikke forestille meg en tilværelse med normal kroppstemperatur, søvn og ikke føle seg som en mentalpasient pga skjelvingen.  I tillegg så gjør antibiotikan at jeg blir kvalm av vann(!), selvfølgelig også alt av mat og annet flytende væske, men vann! Det skal liksom være den ene tingen som kommer seg gjennom alt. Men nei, selv vann blir frastøtt.Så her sitter jeg sulten, uten mulighet for å spise uten å kaste opp..

Så sett pris på hver dag som går hvor du kan drikke vann uten å brekke deg :)

-Z-

Tenkte jeg skulle høre litt om hvordan dere har det og hvordan juletiden har behandlet dere. Hva er planene for nyttårsaften, er det snø hos noen av leserne? Fortell meg noe, siden jeg har ikke fått sosialisert meg særlig mye i jula. Trenger noen tanker som ikke handler om meg selv.

For min del har jula vært preget av alle mulige hudsykdommer i ansiktet på en gang. Så jeg har feiret jul rød, hoven og dusin røde prikker over hele ansiktet, og sånn kommer nyttårsaften til å være også. Jeg har også eksem og elveblest over hele kroppen, så her kløs det for harde livet. Og nå ligger jeg hjemme med noe som ligner influensa. Så for alle dere som surmuler siden dere ikke fikk iPhone til jul, vær takknemlige hvis dere ikke har kløsår over hele kroppen ;)

-Z-

For hvert år får jeg mindre og mindre julestemning. Jeg ser fram til den dagen jeg får barn og kanskje blir smittet av deres entusiasme for julen. Fra og med i år blir ikke julen det samme i heimen. Storesøster skal gifte seg og dermed blir hun borte hvert andre år. Min andre søster feirer jul i Afrika i år, så det blir vel vanlig at hvert år så mangler det noen. Min store drøm er at alle skal kunne feire jul sammen, hele gjengen med mann og barn i et stort hus. For er det ikke det jula handler om, familie?

For mange er julen en stressende tid. Julegaver skal handles inn, mat skal lages, hvordan skal man bake kaker uten smør? Spørsmålene er mange og svarene kan fort bli aggressive. Men det er ikke bare det materielle stresse som kan tære på. Det er også et stort press på at i jula skal alt være fint og lykkelig. Vi har et glansbilde av en smilende og lykkelig familie rundt bordet som er fylt med masse mat. Jeg tror at dette glansbilde fører til mange ulykkelige mennesker som velger å drukne jula i alkohol og ensomhet.

Kan vi ikke heller fokusere på å være sammen? Vær sammen med dem som gjør deg glad. Begynner du å bli lei av jula med familien? Jobb som frivillig og skap en fin jul for dem som ikke har familie eller midler til å kunne lage julemiddag selv. Julegaver er overvurdert, samvær er den fineste gaven. Jeg er utrolig forbanna på alle dem som fører til at kjøpesentre er åpne på julaften og lille julaften. Pga disse menneskene er mamma nødt til å jobbe og ikke får vært med på å pynte juletre. Så tenk på det alle dere som løper til nærmeste kjøpesenter på julaften for å handle de siste julegavene: de i kassen har en familie!

Poenget med dette innlegget er at julen handler ikke om gaver, kaker og mat. Julen handler om å være med andre. Det trenger ikke å være familie, det kan kan være noen som gjør deg glad, noen du trives med. De bryr seg ikke om gaver, de bryr seg om deg. Til alle foreldre der ute: det er viktigere for barn å være med sine foreldre enn en perfekt stekt ribbe.

-Z-

Da har jeg vært med mamma og pappa på et sted mange ungdom frykter - hos terapeuten min. Da jeg sa til terapeuten min at jeg vil ha de inn en gang, så hun rart på meg og spurte om jeg virkelig mente det. For det var helt greit hvis jeg ikke ville inkludere de, yterst få pasienter vil det, sa hun. Men ja, sa jeg, jeg vil ha de med. Det er viktig.

For det handler ikke kun om meg. Selvfølgelig blir foreldrene mine påvirket når jeg bare vandrer som et spøkelse rundt omkring. Jeg vil at de skal vite alt jeg ikke klarer å si selv. Og selv om mamma og jeg grein og hele situasjonen var ganske jævlig der og da, så tror jeg det var virkelig godt for oss som familie å oppleve dette. Jeg fikk vite masse ting som jeg aldri hadde trodd at de tenkte på. For eksempel at pappa er beskymret for mitt stressnivå, og at mamma observerer adferden min hver dag. Vi er ikke en pratsom familie, så det var utrolig godt å høre at de bryr seg. Jeg tror dette møte bidro til at vi kan begynne å jobbe med oss selv som familie.

Jeg vet at mange ikke vil dele de vonde tankene med familien, jeg tenkte lenge at jeg ikke ville være en byrde. Men hvis du ikke klarer å si alt selv, så vil jeg anbefale å ta et møte med terapeuten. Jeg vil tro at mange vil føle en stor lettelse, og det blir lettere siden familien er ombord og kan hjelpe. For min del skal jeg begynne å dra med alle i terapi, neste gang blir det kjæresten.

-Z-

Helsesøster. Det er en sykepleier som gjerne jobber på en skole, og hvor ungdom kan komme og prate hvis de føler behov. Helsesøster er egentlig en veldig god ting, for som oftest er det hyggelige og forståelsesfulle damer med gode råd. Så hva er mitt problem med helsesøster, hun er jo faen meg aldri der!

Helsesøster på vår skole har oppsatt tid mandag og onsdag, og annenhver fredag.  Hvis hun faktisk hadde vært der de dagene, hadde det var flott. Men hun er jo aldri der! Hver gang jeg kommer ned, er hun borte. Enten på et ukjent sted, eller på ungdomsskolen ved siden av. Jeg tenker at når vi først har henne der så lite, må hun jo nesten være der.

For mange ungdom, blant annet meg selv, er helsesøster viktig. Det er viktig å vite at hun er der i tilfelle man trenger det. Jeg gikk ned i dag og fikk vite at hun har tatt juleferie, men helsestasjonen i byen er åpen. Hva hjelper at den er åpen på torsdag 16-19, når er på skolen og trenger å prate med noen i dette øyeblikk. Alternativet ble å grine på do istedenfor. Jeg har ikke de tyngste problemene, så jeg kan bare forestille meg hvordan de med virkelig sosial angst føler seg når de er helt alene på skolen uten noen å prate med. Jeg merker at jeg blir sint av det dårlige tilbudet skolen har. For når helsesøster først er der, så er hun til stor hjelp. Men hun må kunne være der når hun skal.

Jeg vet ikke hvordan andre skoler har det, men jeg syns at hver skole skal ha sin fast ansatt helsesøster som er der 8-15 hver dag. Dette kunne ha gjort skoledagen mye bedre og enklere for mange.  

-Z-

Jeg vet at mange kanskje sliter med å akseptere sine mindre gode sider av personligheten. Men sånner vi mennesker, vi har gode og dårlige sider. ALLE SAMMEN. Jeg har veldig lett å begynne å sammenlikne meg med min kjæreste og mine venninner, og skulle ønske jeg kunne være mer som dem. At jeg i sammenlikning er et dårligere menneske fordi jeg misliker 90% av befolkningen.

Et tips kan være å skrive et dønn ærlig analyse av deg selv. Tenk på hvordan du er i ulike situasjoner, og skriv ned både de gode og dårlige tingene. Så setter du deg ned og leser alt som står der. Jeg tror ved å innrømme alt ved deg selv for deg selv, vil gjøre det lettere å akseptere det som kanskje er mindre bra. Men for all del, ikke dvel ved kun det negative. Du må først finne det gode for å akseptere det dårlige.

En kort analyse av meg vil høres noe slik ut:

Jeg er selvstendig, kritisk, og til dels negativ. Jeg syns generelt at folk er irriterende og ikke skjønner helt hva som er galt med dem. Jeg mener som oftest at jeg har rett i alle situasjoner, og at resten er idioter. Jeg er konfliktsky, bestemt og svak. Jeg er kjærlig, vennlig og målbestemt. Jeg er interessert og engasjert, jeg vil mye. Jeg må lære meg å være mer tolerant, og slutte å være en overlegen megge, samtidig som jeg er omtenksom og ønsker alt godt for mine nærmeste.

-Z-

Jeg har oppdaget at det er viktig for meg å skrive om hvordan jeg føler i denne perioden, liksom sette ord på monsteret. Jeg har ikke lyst til at dette skal bli en hardcore deppa-blogg, men det er viktig. For sitter man bare å sturer med sine egne tanker, så sitter de fast. Så er det også det at når man setter ord på ting, blir de litt distansert.

Jeg vet at mange som sliter med depresjon er i det samme hullet hele tiden over en lengre periode. Hos meg er det litt annerledes. Det varierer så utrolig mye i løpet av dagen og det er det som er det mest slitsomme for tiden. Når jeg skrev innlegget i forriggårs, var alt mørkt og forferdelig. Dagen i går begynte dårlig, og resulterte i to følelser på en gang som veksla med bare sekunders mellomrom. Det er utrolig forvirrende å veklse mellom fullstendig lykke og tomhet og lysten til å begynne å grine. Monsteret er forvirrende, og i dag vil det spise meg litt, men ikke fullstendig.

Jeg tror det hjelper å skrive om det hvis man har det vondt, og oppfordrer andre som sliter å prøve det ut. Kanskje det blir bedre, kanskje ikke. Men jeg syns alle metoder er verdt å prøve, og hvis dere har andre tips, så skriv de i kommentarfeltet :)

-Z-

Det jeg har fryktet mest av alt har kommet tilbake. Det lille monsteret som sluker livsgleden har tatt meg igjen, og jeg som trodde jeg hadde ristet det av meg. Men ved dette innser jeg også at jeg har blitt bedre. Rundt 7 måneder uten tegn til depresjon, kun en vond følelse i ny og ne. Men nå er det her igjen, og denne gangen skal jeg ta det før det går for langt. Symptomene har vært der, jeg ville bare ikke se det. Det var først i gruppeterapien denne uken at jeg sa det høyt, at jeg har kommet inn i en vond periode og jeg er redd.

For folk som ikke har opplevd den følelsen er det vanskelig å forklare hvordan det føles. Det er bare en massiv tomhet. Du føler ingenting,du vil ingenting. Alt er bare tomt. Det eneste som holder meg oppe er bevistheten om at det kommer til å gå over. Jeg vet ikke når, men en dag kommer jeg til å innse at ting er bra igjen. Det å si til kjæresten at jeg elsker han, men kan ikke føle for øyeblikket, må ha vært noe av det vondeste. For selv om jeg er omgitt av kjærlighet, så hjelper det ikke. All glede, all følelse av viktighet, blir sugd ut av en. Det mørke hullet er et egoistisk hull. Du kommer så inn i de vonde tankene at fokuset kan ikke gå på noe annet. Det eneste jeg vil er å grine over varmeovnen, eller stirre i veggen.

Men jeg skal ta det, jeg skal ta det før det ødelegger meg fullstendig. For det er ikke bare meg det går utover lenger, det er andre også. Og han er mye viktigere enn det. Men det er ikke bare for han sin skyld, men også min. For hvordan skal jeg elske han uten å elske meg selv. Han fortjener det beste, og det gjør jeg også. Jeg skal ta det, for jeg orker ikke et forhold til varmeovnen igjen.

-Z-

Saken er som følger: en 23 år gammel jente som går førstegangstjeneste, måtte under en feltøvelse bade naken med andre mannlige soldtater. Jenten følte seg misbrukt og anmeldte dette til det sivile politiet. Saken ble henlagt og videresendt til militærpolitiet. Dette er en sak som har fått mye dekning i pressen de siste dagene, og etter litt granskning, har jeg funnet at denne epiosden er brudd på prosedyre. 

Jeg har problemer med å føle sympati for jenta. Dette er militæret, ikke en koselig sted hvor du kan gjøre hva du vil. Skal du inn i militæret, så får du gjøre som alle andre. Ikke rop likestilling og fortsatt kreve forskjellsbehandling. Kommer du i en situasjon hvor du må kle deg naken og svømme over en elv, så kan du ikke være prippen. Jeg ville forstått hvis hun var den eneste som måtte bade, men de var over 30 stk, og det var en til jente sammen med henne. Jeg mener at hun bare er vanskelig og ikke klar for det tøffe miljøet i militæret. 

Jeg skal selv inn til militærtjeneste i 2013-15 som militærpoliti, og er forberedt på å møte det meste. Sorry å måtte si det, men det er ikke rom for svake mennesker i militæret. Kan du ikke ta en utfordring, ikke meld deg. Det er frivillig for jenter, og takler du ikke å være i et mannsdominerende miljø, så la vær. Sjefforsker Frank Steder ved Forsvarets forskningsinstitutt sa til nrk: "Er du stor og sterk og kan gå langt og bære tungt, kan du bli akseptert som en av gutta." Selvfølgelig, er du svak og ikke kan gå langt, så hører du ikke hjemme der. Det er nettop det å bære tungt og gå langt som kreves en av soldat. 

Jeg finner hele saken tåplig og mener at dette er en sak innad i Forsvaret som de skal selv finne ut av, men bare fordi det er prosedyrebrudd.Likt skal være likt, også for jenter. 

-Z-

Jeg lever i særemnet land, med små turer innom et land hvor man glemmer alt av sosialt liv for å være med kjæresten. Oh yes, jeg har faktisk kommet meg dit. Men jeg lover, så snart jeg har levert første utkast, skal jeg produsere noe bra for dere!

-Z-

Hvis dere trodde at jeg bare har noe imot barn, så tar dere feil. Jeg har nemlig også et sterkt hat mot gravide. Greit, jeg HATER de ikke, men syns de er irriterende.

La oss først ta for oss gravide. Hvalrosser som vandrer rundt som mener de er så himla spesielle og viktige bare fordi de har et lite foster inni seg. Skal få masse spesialbehandling fordi de er kvalme og slitne. Så krever de også at man må reise seg for dem på bussen. Hallo, jeg er også sliten og kvalm og ingen reiser seg for meg!  Så er det dette med at mange syns gravide kvinner er det vakreste på jord. Når ble uproporsjonerte kvinnfolk med en gigantisk kul midt på kroppen vakre? Hvorfor syns dere ikke at overvektige er vakre?! Svar meg på det!  Når jeg blir gravid, så skal jeg selvfølgelig få den stakkars mannen min til å skrive under på en avtale at han fortsatt vil elske meg selv om puppene mine er ødelagte etter å ha matet det ekle krapylet. Og hva er greie med at etter man har født, så skal de legge det slimete misfosteret på brystet til mora? Æsj! Slimete og fult av blod. Kan noen være så snille og si at det er valgfritt?

Den dagen jeg skal føde, så skal ungen bli født til heavymetal musikk, jeg skal ha øynene lukka hele tiden og mannen min skal få kjenne balltreet jeg skal ha med.

-Z-

Ny oktober måned, ny rosa sløyfeaksjon. Og en fortsatt irritert blogger som venter på den blå sløyen til støtte for prostatakreft.

Dette skrev jeg også om i fjor, dere kan lese mine tanker omkring dette i 2010 her. Jeg har planer om å sende et pent lite brev til Kreftforeningen og spør hvorfor de velger å prioritere brystkreft. For et det riktig å sette søkelys på en bestemt type når det finnes så mange forskjellige? Ville ikke det vært mer rikitg å dedikere en måned hver til de største 12 typene?  For å skrive litt mer om prostatakreft, så er dette den vanligste kreftformen blant menn i Norge.

Jeg vet at flere dør av brystkreft enn prostatakreft, men det er da altså ikke poenget. Poenget er at jeg syns det er feil å ha en så stor aksjon for en type kreft som rammer hovedsakelig kvinner og  ikke for eksempel leukemi som er den vanligste kreftypen blant barn, eller magekreft som oftest rammer våre eldre over 75 år.  Med tanke på hvor stor brystkreftaksjonen er, tenk om vi hadde kunne rettet all  fokus på å få inn penger til Kreftforeningen. Da hadde vi fått gjort mye for alle, alle kjønn og alle aldre!

Til alle dere som er hårsåre på dette punktet og er klare til å klikke i vinkler: tenk dere om. Jeg oppfordrer alle til å søtte Kreftforeningen, men boikotte den rosa sløyfen. Alle trenger hjelp, ikke bare kvinner.

-Z-

Jeg er 17 år og 346 dager. Vet dere hvor mange som ønsker å ansette folk som er 17 år og 346 dager? Jo, det skal jeg si deg: ytterst få! Hvis ikke jeg ønsker å starte min karriere på McDonald?s, så er det ikke mye håp for meg.

Er det min feil, er det jeg som virker så jævelig? Hvorfor vil de ikke svare meg!!  Men det går fint. Jeg trenger ikke dem. Hva så om jeg har sendt ut nærmest 20 søknader den siste måneden. Jeg er bedre enn dette. Jeg skal tross alt bli etterforsker i Kripos, og da kan Narvesen, Accesorize og resten av butikkene jeg har søkt på angre på at de ikke ansatte meg.  De kan angre på at de ikke oppdaget talentet mitt for salg og kunder når de hadde sjansen. Ja, nå har de virkelig gått glipp av noe!

Så er jo spørsmålet, hva skal betale for russetiden min? Som de sier, gaten er rett der borte. Kanskje jeg skal prøve det, det virker at det er det eneste jeg er flink til. Det og spille teater. Jeg har jo spilt prostituert med stor overbevisning før, så virkeligheten kan ikke være så vanskelig. Men så er det et par problemer i denne ellers fantastiske planen. Jeg tror ikke kjæresten ville vært overlykkelig å ha dama si på gata. Så er det også det at prostituerte får ikke særlig bra med sykepenger. Jeg er jo hypokonder uten like, så det kan bli et problem. Ikke får jeg ferie eller fagforeningsfester heller. Får begynne å pønske en plan C.

Fram til jeg får pønsket den, så får jeg bare sitte her og vente til noen oppdager mitt utrolige talent. Og hvem vil vel ikke ha en semi-kjent blogger som arbeidstaker?

-Z-

Fylkeslegen i Aust-Agder har bedt Statens Helsetilsyn vurdere om Erik Solheim er egnet til å jobbe som lege og psykiater. Grunnen er ikke klager fra pasienter eller kollegaer, det er bare det at han holdt førstehjelpskurs for nynazister. Jeg er virkelig ikke for nynazister, men er det ikke litt vel ekstremt å nekte en mann å praktisere som lege, bare fordi han holder kurs for en gruppe som ikke blir akseptert av allmennheten? Betyr det også at hvis en nynazist havner på sykehus så er han dømt til å dø?

Politiske kontakter eller ståsted bør ikke ha noe å si for om man er egnet som lege. Alt som teller er at man gjør jobben sin ordentlig. Hva så om man hadde førstehjelpskurs for nynazister, de er faen meg mennesker de å. Kanskje ikke av den beste typen, men de bør da ikke nektes å kunne lære seg hvordan man kan redde liv.  Jeg syns det var tøft av Solheim å gjennomføre kurset og støtter han fult ut i denne saken.

Kilde

-Z-

I årets første religion time klarte undertegnende å starte en diskusjon som ikke kunne gi meg et ordentlig svar på. Nå er det opp til dere, mine oppegående flotte lesere, å se hva dere mener om emnet.

Det jeg vil vite er hvorfor det er akseptert å henge ut noens politiske meninger, men ikke religion?

For meg som ikke tilhører en verdens religion, syns dette er absurd. La oss ta Muhammed tegningen som et eksempel. Ja, det var litt barnslig, men jeg syns den sterke reaksjonen var verre. Hvorfor reagerer folk så sterkt på en tegning?! For meg er dette en smule ubegripelig, fordi alle religionen og verdens ledere har blitt hengt ut en gang.

Men tilbake til mitt poeng, som ikke er Muhammed tegningen. Folk blir generelt sure når man snakker dritt om religionen deres og dette finne jeg utrolig fascinerende. Noen i klassen sa at det er fordi de disser noe som er større enn dem selv. Men hvorfor skal jeg ikke kunne gjøre narr av noe som er større og som jeg ikke tror på, når andre kan rake ned på alt jeg tror på av politiske meninger?

Håper ihvertfall en person har en mening om dette, lite kult å diskutere med seg selv.

-Z-